Hvordan forvalte mennesker, koraller og havslanger

Coreplan-forsker Jahn Petter Johnsen har besøkt Great Barrier Reef for å studere forvaltningen av dette store verneområdet. Her deler han noen av sine erfaringer.

På tur opp langs babordsida på SS Yongala, et skipsvrak som ligger i The Great Barrier Reef (GBR) Marine Park, møter jeg en havslange som nettopp har vært oppe og fylt lungene med luft. Det kryr av disse giftige, men relativt ufarlige slangene her på Yongala. Det er parringstid, og skapningen på tur ned er av det amorøse slaget, den finner den svarte gummislangen på pusteventilen min svært så tiltrekkende. Jeg må gi den en liten kakk på snuten med kameraet for å få den til å skjønne at pusteventilslangen min ikke er av den vennlige slaget, da bøyer den av mot bunnen.

Hvordan forvalter man så et stort marint økosystem med mange typer bruk? Mitt besøk på SS Yongala var en del av mitt forsøk på å finne ut litt om det, for å bringe noen erfaringer tilbake til Coreplan. Det store barriererevet eller Great Barrier Reef (GBR) utafor kysten av Queensland i Australia er den største levende strukturen i verden. Det består av mer enn 3000 små og store korallformasjoner som danner en sammenhengende struktur på rundt 2300 km. Til sammenlikning er avstanden i luftlinje fra Kinnarodden til Lindesnes omtrent 1700 km. Bredden varierer fra 60 til 259 km. Innafor GBR er gjennomsnittsdybden bare 35 m, mens det på utsida skråner ned mot 2000 m. Biodiversiteten er enorm, det finnes mer enn 600 bløte og harde koraller her, 100 ulike arter av maneter, 3000 forskjellige typer skjell og skalldyr, 500 typer makk, 1625 ulike typer beinfisk, 133 typer hai og skater, samt at 30 ulike kvalarter og delfiner gjester området. Denne biodiversiteten kan en oppleve bare ved å svømme i overflata. Tilgjengeligheten gjør at GBR besøkes av rundt 2 millioner turister årlig, i tillegg til at det brukes av lokalbefolkninga til næring, fiske og rekreasjon og det er også et viktig forskningsobjekt. For urbefolkninga på fastlandet i Queensland og på øyene i Torres-stredet i nord, har GBR alltid vært en viktig del av kultur- og næringsgrunnlaget. GBR er med andre ord et komplekst sosioøkologisk system som er utfordrende å forvalte.

I dag forvaltes GBR som et stort verneområde. The Great Barrier Reef Marine Park (GBRMP) blei oppretta i 1975 gjennom i samarbeid mellom The Commonwealth of Australia og Queensland. Området forvaltes av Great Barrier Reef Marine Park Authorithy (GBRMPA) i partnerskap med tradisjonelle eiergrupper. GBR fikk i 1981 også status som UNESCO verdensarvområde. I dag dekker parken hele 344,400 km2. Det tilsvarer omtrent halve den norske økonomiske sonen, eller et område på størrelse med Tyskland. I parken finnes det omkring 3000 korallrev, 600 kontinentale øyer, 300 koralløyer og 150 kystnære mangroveøyer. Korallrevene utgjør omlag 7% av parkens areal.

Utfordringene knyttet til forvaltninga av GBR er store, men det er to hovedhensyn som ligger til grunn, bevaring av biodiversiteten og helsetilstanden til korallrevet. Nylig ble det for eksempel rapportert om en massiv koralldød i nordre del av GBR, dette skyldes dels høyere vanntemperaturer og havforsuring som følge av klimavariasjon, men forurensing fra land, særlig av avrenning fra landbruket er også en stressfaktor for de relativt sensitive koralldyrene.

Hovedinstrumentet for forvaltninga av GBR er soneinndeling, ikke så ulikt den områdeinndelinga som vi bruker i norsk kystsoneplanlegging. I GBRMP er 8 slike soner med ulik form for restriksjoner. De strengeste reguleringene finnes i områder av spesiell høy verdi eller som brukes til forskning. Dette utgjør ca. 4% av verneområdets areal. Det meste av området kan imidlertid brukes fritt, men med noen restriksjoner. Omtrent 33% av området er definert som fiskeforbudssoner. I disse sonene er de fleste aktiviteter bortsett fra fiske og fangst lovlig. I tilknytning til det, diskuteres det hvilken virkning fiskeforbudssonene har som fiskeriforvaltningsinstrument. Det er åpenbart at de fører til at fiskepresset i andre områder øker, noe som ikke alltid er heldig. Videre har det ikke så langt vært dokumentert på GBR at fiskeforbudssoner bidrar til at fiskeriene utafor sonene blir bedre.

GBRMPA omfatter alt dyreliv innenfor grensene, og også luftrommet over området og massene på havbunnen. Sonene på kartet regulerer derfor ikke bare hva du kan gjøre på overflata, men er faktisk 3-dimensjonale. Videre er det laget en langsiktig forvaltningsplan for perioden fram til 2050, slik at forvaltninga her er firedimensjonal. Sonene regulerer vanlig bruk, men i tillegg har ulike grupper av Aboriginals og Torres Islanders i kraft av å være anerkjent som tradisjonelle eiere inngått i partnerskap med GBRMPA om forvaltning og bruk av spesifikke områder gjennom såkalte Traditional Use of Marine Resources Agreements (TUMRA).

Hva kan Coreplan lære av GBR-forvaltninga? GBR er et spesielt sosioøkologisk system og representerer ikke en overordnet forvaltningsmodell som kan overføres til andre deler av verden. Men elementer fra GBR-forvaltninga, for eksempel bruk av verneområder, tas likevel i bruk mange steder. Det spesielle med GBR er at det er geografisk avgrenset som et mangslungent og sammensatt forvaltningsobjekt, men stabilt og med klare grenser. Flora og fauna er knyttet til revet og vandrer i begrenset grad inn og ut av området (med unntak av turister, hai, tuna og hval). Værforholdene g tilgjengeligheten på grunt vann og relativt nært land gjør at presset på revet kan være stort gjennom hele året og for at revet ikke skal skades, kreves det at det forvaltes. Modellen i seg sjøl kan nok overføres til andre land med korallrev, men GBR-forvaltninga bygger på et komplekst regelverk, krever omfattende ressurser, GBRMPA har rundt 200 stykker ansatt i hovedkvarteret og en tilsvarende mengde folk i felttjenesten. I tillegg er det utstrakt bruk av frivillige til ulike typer arbeid. Mer eller mindre permanent sonering av store områder slik det gjøres på GBR er neppe en god modell for marin forvaltning i Norge, med unntak av der det er behov for spesielt områdevern (som for eksempel sjøgressområder, djupvannskorallrev eller spesifikke gyteområder). Våre marine økosystem er annerledes og permanent sonering kan lett bomme på målet. Sponer kan slik vi også bruker dem, bidra til å dempe konflikter og avklare bruk, men det er ikke nødvendigvis et godt instrument for begrense uttak av levende ressurser, som er viktig i norsk marin forvaltning.

Og vi trenger heller ikke bekymre oss for amorøse havslanger når vi dykker!

Mer her:

http://www.gbrmpa.gov.au/
https://en.wikipedia.org/wiki/SS_Yongala
http://www.townsvillemaritimemuseum.org.au/the_yongala/ss_yongala.php